Som tidligere nevnt tar turen 5 min. Parkeringsgarasjen begynner allerede å fylles opp, og når vi begynner den 5 min lange spaserturen mot inngangen er det tydelig at det blir en folkehav i dag. Det blir mer og mer en følelse av storkonsert i Spektrum jo nærmere vi kommer inngangen. Vi blir stående i kø i 20 minutter, med stadig øket trengsel, men når vi endelig kommer innenfor løser det seg litt opp. Vi setter kursen mot Kosmos standen, hvor Robert og Sabine allerede har kapret et bord. Kathrine og Lars Erik setter seg, og jeg retter umiddelbart kursen mot dagens første møte.

Vel fremme med kun en ørliten forsinkelse blir jeg ført inn på bakrommet av den særs flotte Nadine Frey hos Amigo. Det er første møte med Amigo, men stemningen er hyggelig, og det utveksles mye informasjon om hennes selskap og vårt prosjekt i lille Norge. Hun snakket også varmt om sin nye samarbeidspartner i Finland; Lautapelit, og avsluttet med å introdusere meg for eksportansvarlig. Jeg fikk en rask demo av 3 av de nye titlene, hvor kanskje ”Valhall” virket som det mest interessant. Tiden har gått litt fortere enn jeg beregnet, og jeg må haste videre.

Vel fremme hos Drei Magier, er ikke Kati Kappler på plass, men er ventet tilbake vært øyeblikk. 10 min går, og en godt voksen kvinne kommer strebene med en stor eske. Du må være hr Rehder? Ja, det er meg. Beklager at du måtte vente. Intet problem. Bli med inn på bakrommet. Hva var det jeg egentlig ville igjen? Jo, jeg representerer… Å ja, så interessant, bla bla bla. Stemningen skifter brått da jeg stolt kan gratulere henne med Spøkelsestrappen som vinner av Årets Barnespill 2006. Oj, så flott! Det var jammen hyggelig! Hun virker oppriktig glad, og vi blir sittende å prate litt om suksessen de har hatt med akkurat dette spillet og forhåpningene om et par av de nye. Jeg trenger en liten matbit, da jeg ikke rakk frokosten på hotellet, så jeg runder det hele av etter ca 25 min.

Jeg tenkte nå at jeg kunne rusle litt og skaffe noe mat på veien, men det viste seg fort å være en umulighet. Herregud! Så mye folk. Det blir nærmest som å slippe seg inn i sildestimen og la lykken bringe en den generelle retningen en skal. Å komme seg fra hall 11 til 4, viser seg å ta nærmere 20 min, selv for en god køgjenger som meg selv. En har jo plukket opp noen triks etter å ha vært en særdeles ivrig konsertgjenger i 20 år! Lett stresset finner jeg den lille standen til italienske Ghenos games. Jeg er tydeligvis ventet, og får en overveldende velkomst av Alfredo Genovese. Vi har hatt email utveksling de siste 6-7 månedene i forbindelse med deres ”Bolide”. Spillet er et nytt forsøk på å gjenskape Formel 1 kjøring, og interessant nok har det faktisk en helt unik dynamikk. Jeg har ikke rukket å teste det enda, men har lest gjennom regler og er ser at det helt klart bor noe nytt og spennende i spillet. Alfredo er nok en svært hyggelig italiener og har med seg kona og sin partner, som alle vil hilse og samtalen blir svært livlig. De vil svært gjerne ha hjelp til å finne en samarbeidspartner i Skandinavia og Alfredo presenterer det første tilleggssettet. Han er ellers godt fornøyd med salget på messen og mener å ha fått mange nye kontakter. Så avlutter han med å invitere meg til Lucca messen som foregår i november. Jeg takker, og ønsker dem en fortsatt god messe.

Nå har jeg endelig litt fritid. Hele halvannen time, så jeg finner Knut, Lars Erik og Kathrine så vi kanskje kan få oss en matbit. Jeg finner dem fremdeles sittende ved Kosmos standen over brettet til ”Die Säulen der Erde”. Jeg setter meg ned litt, som viser seg å ikke være så smart – våre nye blå t-skjorter er veldig like de standhjelperne til både Kosmo, Ravensburger og Days of Wonder, så det går omtrent 1 min før en spiller fra nabobordet ønsker regelhjelp… Da er det bare å beklage, men Sabine og Robert kan assistere. Det går 15 min til før vi bryter fra bordet, som umiddelbart blir omkranset av en hærskare ivrige spillere som har siklet på bordet en stund. Lunsjen inntas, mens det blir litt tid til å snakke om opplevelsene så langt. Både Lars Erik og Kathrine er svært fornøyde med turen og signaliserer at de også vil være med til neste år. Knut virker litt mer forvirret. Ikke med hensyn til å henge med neste år, men i forhold til alt som skjer. Han har funnet masser med interessante prosjekter, og har nok gått seg litt vill i alle mulighetene som byr seg frem. Det er fremdeles litt tid igjen av ”pausen” min, så vi samler opp posene og tar en liten tur ut i mylderet. Vi vaser rundt og titter på stander før jeg igjen må innfinne meg til et møte.

Presis kl 14, står jeg spent og venter ved Days of Wonder standen. Pierre Gaubil står og snakker med et par dresskledde middelaldrende herre, men avslutter ganske raskt da han ser meg, og kommer smilende bort. Vi hadde en særdeles hyggelig prat i fjor, og etter å ha gjort et intervju, overrakt dem prisen for Årets Strategispill i fjor med ”Memoir” ser han ut til å være i knallhumør i år også. Jeg er selvfølgelig mest spent på en potensiell nye storfavoritt; ”Battlelore”! ”Memoir” er et fantastisk spillkonsept, og er nå blitt benyttet til 2 historiske tidsepoker og skal denne gangen flyttes over i Fantasy-verdenen. Som tidligere er innholdet i esken både utrolig godt gjennomført, men også i store kvanta. Her blir det virkelig snakk om valuta for pengene. I god DoW ånd opplyser Pierre at de har brukt drøye 2 år på utviklingen av spillet, og de siste 7 månedene har det vært 8 mann på full tid til sluttføring. De har designet et lass med figurer, masser med kort og ikke minst brukt mye tid på alle detaljene som skaper stemning i slike spill. Spillet ser altså helt fantastisk ut! Pierre er tydelig stolt og forteller villig vekk om alle planene for spillet, før jeg får lirket litt andre ”hemmelige” nyheter ut av ham. Han blir også tydelig overrasket og svært glad for å få beskjed om at ”Ticket to ride: Europe” vinner Årets Familiespill. Han forteller at Alan R Moon er på plass i Essen, og ber meg komme innom ved 16.30 tiden for en hils. Det skal bli på nippet, men jeg takker og lover og prøve å rekke det.

Jeg vil definitivt ikke være sent ute til mitt møte med Fritz Gruber hos Kosmos, så jeg ankommer 14.55. Resepsjonisten husker meg faktisk fra dagen før, og er faktisk litt mer behjelpelig i dag. Det viser seg at den norsk lesende Fritz står og henger, så jeg blir fort invitert med til bakrommet. Fritz har hytte på det norske sørlandet, og har god forståelse av norsk, men det er primært som leser. Vi klarte ikke å finne ut av et møtetidspunkt i fjor, så det er spesielt hyggelig å få audiens i år. Fritz er svært nysgjerrig på situasjonen i Norge om dagen, og spør selvfølgelig om hvordan det går med prisen. Praten blir både hyggelig og lang, hvor både norske forhold og Kosmos nyheter blir diskutert. Mine 15 min blir fort til 30, og en lett utålmodig resepsjonist stikker hodet innom et par ganger for å minne Fritz om han har en ny avtale. Vi oppsummerer og jeg kommer meg av gårde. Artig nok legger jeg merke til at det står 2 tyske journalister og venter, som jeg også har sett ved en annen av standene jeg besøkte tidligere på dagen. De gjenkjenner også meg, så vi utveksler et par raske smil og et hei.

Jeg har greit med tid, siden neste møte er med Stefan Brück hos Alea, som er i nærheten. Jeg bruker tiden til litt rusling mot standen, og ser plutselig William Attia ruslende rundt med et lite hoff rundt seg. Vi så hverandre dagen før, mens han hadde ”Caylus” signeringer hos IGA standen. Uten at jeg vet hvorfor virket det som vi begge hadde lyst til å hilse, men det var for mye folk rundt tronen han satt på, så jeg lot det være. Nå, derimot, stoppet han opp rett foran meg, og jeg måtte gratulere ham med prisen og et fantastisk spill. Ettersom han hadde deltatt på Spillorama i år (noe jeg dessverre ikke fikk tid til), ble det ganske enkelt å forklare hvor jeg hadde ham fra. Det ble en rask og avlappet prat om Ystari og det norske spillmarkedet, før jeg måtte unnskylde meg og komme meg videre.

Ved ankomst hos Alea-standen, er det ingen Stefan å se, så jeg må returnere til Ravensburger-standen. Der er det heller ingen Stefan, men heldigvis en beskjed om at jeg måtte møte ham på en stand i hall 9. Det er et stykke å forflytte seg, så det blir nok en ”hvordan-bruke-åpningene-i-mylderet-kappløp”. I hall 9, blir det litt vrient, for standen han har opplyst om finner jeg ikke med en gang. Det viser seg å være en rekke lukkede ”stander” i bakkant av hallen hvor diverse medier holder hus. Jeg finner standen, banker på, og stikker hodet inn. Ooopps! Der sitter Stefan midt i et radiointervju, så jeg lukker døren forsiktig, og setter meg ved et av bordene på FFG standen. Det drøyer 10-15 min før Stefan er ferdig, men i mellomtiden har jeg blitt FFG-ansatt; forklart et par regelspørsmål om ”Britannia”, ryddet opp et ”Arkam Horror”, for ikke å glemme assistering av demo til ”Game of Thrones”. Kjedsomhet er jo roten til alt ondt, så det er jo bare å engasjere seg… Stefan kommer ut av studioet og beklager. Han virker litt sliten og lettere oppgitt i dag, så det blir naturlig å snakke business. Vi forsetter egentlig der vi slapp året før, og han får litt utløp for litt frustrasjon over situasjonen. Etter hvert blir stemningen litt mer positiv og han forteller med større iver om forventningene til ”Notre Dame”, som dessverre ikke ble ferdig til Essen. Vi snakker også litt om at han skal møte Kristian og Nils Håkon litt senere på dagen, før vi runder av.

Det er litt for tidlig, men jeg bestemmer meg for å ta en rask sving innom DoW igjen for å se om hr Moon kanskje er i nærheten. Ettersom Pierre tydeligvis har gitt beskjed om at jeg fått klarering om å avbryte møtene han sitter i, banker jeg på døra til bakrommet. Pierre åpner og smiler igjen stort og kommer ut med Alan R Moon. Det blir en rask prat og gratulasjoner, før Pierre ber meg komme tilbake rundt kl. 18.30 for litt champagne…

Jeg har litt tid til overs før min neste avtale, så jeg bestemmer meg for å besøke enda en italiener; Angelo Porazzi hos Warangel. Angelo er en mer utypisk kar; røslig og straks mer uvørn, og sleivete i både munn og oppførsel. Men, så definitivt med glimt i øyet. Angelo har vært en viktig brikke i den uavhengige delen av den italienske bransjen i over 10 år. ”Warangel” har vært en lokal suksess, og Angelo forteller villig vekk om det, men vil samtidig ha meg med i en runde ”Wrestangel” han holder i gang samtidig med en gjeng italienere. Jeg blir lokket med, men kan ikke fullføre mer enn et par runder, før jeg må bryte opp og vende nesen mot Zoch, som jeg har en avtale med kl 17.30.

Jeg påbegynner den lett frustrerende turen. Underveis blir blikket mitt fanget i en australsk stand, hvor jeg også overhører en kvinne forklare et spill jeg syns virket malplassert i en australsk stand; Hnefatafl. Ja vel, det ser litt oppdatert ut, med engelske bobby-hjelmer og rustning-hjelmer som brikker… Jeg blir stående litt på avstand å lytte litt mer til kvinnens forklaring. Og vips! Så kommer det en tråd å følge opp; hun er musiker og har vært tilknyttet et av landets symfoniorkestre. Jeg kan ikke dy meg, og lener meg over for å gi en rask kommentar. Hun ser navnet og logoen og spør om jeg er fra Norge. Jada, der er riktig. Så roper hun på mannen sin som jeg bare må treffe. På klingende nordnorsk presenterer Ketil seg. Kona viser seg å hete Myee, og de renner over av entusiasme over sin adapsjon av dette historiske brettspillet til en av de store australske heltene – undergangen til den lovløse Ned Kelly. De ønsker å vise mye mer enn jeg har anledning til, så jeg plukker heller opp et spill, og lover å holde kontakt over email.

Nå er jeg litt forsinket og blir lettere bekymret når jeg ankommer Zochstanden, og finner damen jeg har avtale med fullt opptatt med de 2 journalistene jeg møtte hos Kosmos. Jeg blir høflig bedt om å vente, og blir stående å titte. Da viser det seg at resten av gjengen har fått seg et bord hos Zoch, men de er fullt opptatt med et spill. Men, jammen dukker ikke både Knut og Nils Håkon opp også gitt! De kommer bort og praten er i full gang. Vi får visst ikke en gang med oss dr Knizia en stund står bak oss. Noe vi blir opplyst og ertet for etterpå. Det går noen minutter så går den ene journalisten og jeg blir invitert inn i båsen. Fru Heiss er fremdeles litt opptatt og ber meg bare sette meg. Den andre journalisten viser seg å være Carsten Wesel, mannen bak Fairspielt. Vi småprater litt, før han også plukker opp posene med spill Fru Heiss komme med. Vi bytter kort, og Fru Heiss ønsker å vite mer om hva vi holder på med i det høye nord. Samtalen går litt tregt i begynnelsen, hun virker både litt sliten etter lange dager på stand og ikke for entusiastisk. Etter hvert som hun får et bilde av hva vi prøver å få til, blir hun straks mer interessert, og vi avslutter i en svært hyggelig tone. Etter å ha vunnet SdJ i fjor med ”Niagara”, har de fått en ganske offensiv holdning. Så gjenstår det å se om det kan komme flere interessante titler i nær fremtid. Idet jeg får en pose med spill, henger det plutselig en godt voksen brite rundt oss. Han flirer godt og påpeker at om jeg ikke får meg en god latter når jeg skal teste ”los Mampfos”, så eier jeg ikke humor. Det åpner jo for litt prat, og han viser seg å være Chris Baylis, mannen bak Games Gazette Magazine.

Jeg er nå mer enn litt forsinket til praten med Philipp Sprick hos Ravensburger, så jeg småjogger til standen. Philipp viser seg å være den samme unge karen som i fjor var assistenten til Frank Weiss, som nå er blitt produktutviklingsleder. Navnet hans hadde jeg ikke bitt meg merke i i fjor, men ansiktet er jo uforglemmelig, så han møter meg med et stort smil. Raavensburger standen er vel en av de største på messen, så de har liksom ikke et bakrom, men heller et møtesenter. Vi finner plass, og samtalen er straks i full gang. Som i fjor viser han stor interesse for hva som skjer i Norge, og har bedt meg ta med et par titler. De blir overrakt og forklart. Philipp er en meget ivrig og energisk ung mann, med lun humor. Praten tar sin tid, og han vil etterpå vise meg alle årets nyheter. Det blir en svært rask gjennomgang, også grunnet at jeg er oppsatt på å komme meg tilbake til DoW standen. Klokken er allerede godt over 18.30, men vi må jo også få tatt et bilde, så det tar fremdeles litt tid før jeg høflig kan komme meg av gårde.

Tilbake hos DoW, er klokken blitt 18.55, og hele messen er i fullt oppbrudd. Pierre er meg komme, beklager at champagnen er slutt og at Alan har forlatt messen. Men, han drar meg med bort for å hilse på Bruno Faidutti. Bruno virker å være like jovial og annerledes enn han fremstår på sin hjemmeside, men svært hyggelig. Praten blir naturligvis kort, da messen er i stengmodus, og alle vil svært gjerne komme seg ut av området etter nok lang dag.

Som vanlig samles troppene hos HiG, og vi avtaler å møtes på en egyptisk restaurant kl 21.00. Men, før vi går, kommer Dirk fra HiG bortom og dagens korteste og mest effektive ”møte” blir gjennomført…

Etter snarturen innom hotellet, hvor vi til og med klarer å få lagt hode på puten i 30 min, ankommer vi restauranten med godt humør og passe sultne. Det viser seg å være en årets beste restaurantbesøk. Det ble en svært så sen og livlig aften, og vi var ikke tilbake på hotellet før nærmere 02. Da var det ingen kjente å se i baren, så vi fant rommene. Det var vel kanskje bra, vi skulle jo tross alt opp kl 07, med avreise 07.30.